Opplev fiske etter storsei – nært land.
«I et eneste langt drag drar beistet fra 40 til 120 meters dyp. Skal den tømme snella?»
Egil er uhelbredelig laksefisker og da har som kjent alt annet sportsfiske lett for å komme i bakgrunnen. Likevel har det blitt en tradisjon at når Trond kommer nordover om sommeren, blir det minst en tur på Lavangsfjorden og gjerne naboen Gratangsfjorden også. Så spennende kan fiske etter storsei være...
Lavangen – en perle i Sør-Troms.
For de fleste er nok Lavangen ukjent. En liten kommune i Sør-Troms med ca 1000 innbyggere, mye fjell og utrolig fine naturområder. De fleste bor i tettstedet Tennevoll som ligger innerst i Lavangsfjorden.
Selve fjorden er typisk nordnorsk: ganske lang og smal med høye fjell på sidene. Fra bunnen går den ca 16 km vest-nordvestover og munner ut i sundet mellom fastlandet og Andørja. Bredden er ca 2 km. Den er ikke av de dypeste heller, 150-200 meter i dyprenna midtfjords, men du finner mange grunner også.
Fisk kan du få i hele fjorden, og Jan, som eier campingen, rapporterer både om storsei og stortorsk som er tatt rett utenfor campingen. En av de sistnevnte har Jan fisket selv.
Mindre sjans for bomtur.
Det er en annen fordel med fjorden også: atskillig mindre værutsatt enn steder lengre ut. Fiske etter de store betyr ofte at du må langt ut der småbåt er sjansespill eller det er mange dager du ikke kan dra ut på grunn av for mye vind.
I Lavangsfjorden derimot klarer du deg med småbåt de fleste dager om sommeren. Og skulle du bli overrasket av dårlig vær, er det ikke langt til land.
Første forsøk 11.juli.
Ikke storsei i fjorden i juli? Vel, både vår og andres erfaring, ikke minst Jan som driver campingen, er at man får både storsei og tidvis stortorsk her på sommeren.
Hva er erfaringen med fjorden? Vi har tidligere fått noen tips av Jan og andre fiskere, men også gjort egne erfaringer. Eksempelvis at fasene for flo og fjære kan synes å ha liten betydning, bortsett fra når vi setter ut båten da.
Vi pleier å benytte en eldre lånt Rana vi rygger ut ved campingen, hvor det er en fordel at vannstanden ikke er på det laveste.
Vi kom oss av gårde utpå ettermiddagen, og satte kursen mot synlig fugleaktivitet noen hundre meter fra land. Og helt korrekt, fuglene jaktet på det samme byttet som seien. På vei mot «vakene» satte vi på store flytewoblere som vi har gode erfaringer med fra tidligere. Klare til strategi 1: dorging gjennom og forbi vakene.
Hold godt fast i stanga!
Når seien tar i fart, skjer det hardt og brutalt og snøret dras fort ut. Du får både mye jobb og adrealinkick av en sei på 8-10 kg.
Metoden fungerte bra, for vi fikk flere sei med OK størrelse, anslagsvis 3 – 4 kg. Vi forsøkte denne strategien flere ganger på forskjellige steder i fjorden og fikk flere av samme størrelsen. Uskadet fisk ble satt ut, men vi skulle gjerne hatt noen større slektninger av de vi allerede hadde fått.
Vi fortsatte å flytte på oss og endte på et sted vi har fått mye stor sei før. Den største på ca 12 kg. Samme strategi: dorging gjennom vakene. Men denne gangen fikk vi bare fisk på samme størrelse som tidligere. Man kan selvsagt ikke være misfornøyd med mengder av sei rundt 3-4 kg, men vi var jo kommet for å finne storsei. På tide å skifte strategi? Ja! Har man kjørt til sammen 2400 km, en vei, må man kunne ta seg bryet med litt ekstraarbeid.
Hva var ekstraarbeidet? Jo, bytte til den gode gamle Svenskpilken (eller lignende). Slukvekt 250 - 400g. Nå var det bare om å gjøre å plassere seg noenlunde riktig. Åtet og dermed seien flytter seg fort. Samtidig ønsker vi ikke disse «småseien» på 3-4 kg.
Litt samme strategi: Kjør opp i vaket og slipp ut pilkene. Dette ga resultater ganske fort. Vi fikk noen større eksemplarer, dvs nærmere 9-10 kg.
Etter noen runder ble vi sittende litt etter vakene hadde gitt seg. Trond forsøkte litt dypere. På 40 meters dyp fikk han på noe som dro ut noe voldsomt før den omsider stoppet. Her måtte det jobbes, det var noe veldig tungt i enden.
Trond klarte å dra inn noen meter, men den svarte med nytt utras. Samme skjedde gang på gang. Hvert inndrag ble kontant svart med nye utras. Det viste hvilke krefter som bor i seien og hvor gode svømmere de er. Etter flere utras, lang tid og hard jobbing fikk han omsider fisken opp i vannlinja.
Så kom det «kritiske» øyeblikket, berge fisken opp i båten når den ligger i vannflata. Hvem har ikke vært på fisketurer hvor man mister fisken i denne fasen? Men Trond holdt stanga høyt og hadde justert bremsen kontinuerlig slik at seien ikke klarte å slå seg løs. Han fikk kleppet seien selv.
Like etterpå fikk han en til nesten like stor.
Etter at Trond dro opp 2 svære beist, håpet Egil også på å råke borti en. Han prøvde på 40 meters dyp der de andre hadde tatt. Det så håpløst ut, selv om det noen ganger hadde nappet borti. Kunne vært hva som helst, en småtorsk, f.eks.
Men plutselig tar det hardt og brutalt og drar ut i voldsom fart. I et eneste langt drag drar beistet fra 40 til 120 meters dyp. Skal den tømme snella? Egil prøver å holde litt igjen, men den drar videre. Endelig stopper den. Drar inn litt og sveiver, men kjenner at det er noe veldig tungt på kroken.
Det blir en lang og tung kamp for å få beistet opp til båten, men da drar den ut på nytt. Ikke enkelt å få kroket et slikt beist heller. Til slutt får vi det til og Egils livs største sei kommer opp i båten.
Vi har ingen vekt i båten. Men de to største beistene er hele 120 cm lang. Den tredje noe kortere. Dette må man kunne si seg fornøyd med.
Det begynte også å bli en del kilo fisk i båten. Vi tar ikke opp mer enn vi kan håndtere etterpå, så det var på tide å gi seg. Vi kom også så sent til land at vi ikke kunne finne vekt andre steder heller. (Tennevoll er ikke akkurat kjent for sine nattåpne butikker….)
Det ble et nytt forsøk noen dager senere, men det får bli en annen historie…
Seien er blitt oversett av mange som sportsfisk. Det er synd. Den blir stor, er veldig sprek og gir spennende opplevelser. Du trenger heller ikke alltid å dra langt ut for å finne den. Særlig om forsommeren kommer den inn i fjordene i Nord-Norge. Et fantastisk seifiske kan oppleves på en kveldstur på noen timer. I juli 2019 kom vi virkelig i kontakt med de store….
«I et eneste langt drag drar beistet fra 40 til 120 meters dyp. Skal den tømme snella?»
Egil er uhelbredelig laksefisker og da har som kjent alt annet sportsfiske lett for å komme i bakgrunnen. Likevel har det blitt en tradisjon at når Trond kommer nordover om sommeren, blir det minst en tur på Lavangsfjorden og gjerne naboen Gratangsfjorden også. Så spennende kan fiske etter storsei være...
Lavangen – en perle i Sør-Troms.
For de fleste er nok Lavangen ukjent. En liten kommune i Sør-Troms med ca 1000 innbyggere, mye fjell og utrolig fine naturområder. De fleste bor i tettstedet Tennevoll som ligger innerst i Lavangsfjorden. Selve fjorden er typisk nordnorsk: ganske lang og smal med høye fjell på sidene. Fra bunnen går den ca 16 km vest-nordvestover og munner ut i sundet mellom fastlandet og Andørja. Bredden er ca 2 km. Den er ikke av de dypeste heller, 150-200 meter i dyprenna midtfjords, men du finner mange grunner også. Fisk kan du få i hele fjorden, og Jan, som eier campingen, rapporterer både om storsei og stortorsk som er tatt rett utenfor campingen. En av de sistnevnte har Jan fisket selv.
Mindre sjans for bomtur.
Det er en annen fordel med fjorden også: atskillig mindre værutsatt enn steder lengre ut. Fiske etter de store betyr ofte at du må langt ut der småbåt er sjansespill eller det er mange dager du ikke kan dra ut på grunn av for mye vind. I Lavangsfjorden derimot klarer du deg med småbåt de fleste dager om sommeren. Og skulle du bli overrasket av dårlig vær, er det ikke langt til land.
Første forsøk 11.juli.
Ikke storsei i fjorden i juli? Vel, både vår og andres erfaring, ikke minst Jan som driver campingen, er at man får både storsei og tidvis stortorsk her på sommeren. Hva er erfaringen med fjorden? Vi har tidligere fått noen tips av Jan og andre fiskere, men også gjort egne erfaringer. Eksempelvis at fasene for flo og fjære kan synes å ha liten betydning, bortsett fra når vi setter ut båten da. Vi pleier å benytte en eldre lånt Rana vi rygger ut ved campingen, hvor det er en fordel at vannstanden ikke er på det laveste.
Vi kom oss av gårde utpå ettermiddagen, og satte kursen mot synlig fugleaktivitet noen hundre meter fra land. Og helt korrekt, fuglene jaktet på det samme byttet som seien. På vei mot «vakene» satte vi på store flytewoblere som vi har gode erfaringer med fra tidligere. Klare til strategi 1: dorging gjennom og forbi vakene.
Hold godt fast i stanga!
Når seien tar i fart, skjer det hardt og brutalt og snøret dras fort ut.
Du får både mye jobb og adrealinkick av en sei på 8-10 kg.
Metoden fungerte bra, for vi fikk flere sei med OK størrelse, anslagsvis 3 – 4 kg. Vi forsøkte denne
strategien flere ganger på forskjellige steder i fjorden og fikk flere av samme størrelsen.
Uskadet fisk ble satt ut, men vi skulle gjerne hatt noen større slektninger av de vi
allerede hadde fått.
Vi fortsatte å flytte på oss og endte på et sted vi har fått mye stor sei før.
Den største på ca 12 kg. Samme strategi: dorging gjennom vakene. Men denne gangen fikk vi bare fisk på samme
størrelse som tidligere. Man kan selvsagt ikke være misfornøyd med mengder av sei rundt 3-4 kg,
men vi var jo kommet for å finne storsei. På tide å skifte strategi?
Ja! Har man kjørt til sammen 2400 km, en vei, må man kunne ta seg bryet med litt ekstraarbeid.
Hva var ekstraarbeidet? Jo, bytte til den gode gamle Svenskpilken (eller lignende). Slukvekt 250 - 400g. Nå var dveet bare om å gjøre å plassere seg noenlunde riktig. Åtet og dermed seien flytter seg fort. Samtidig ønsker vi ikke disse «småseien» på 3-4 kg. Litt samme strategi: Kjør opp i vaket og slipp ut pilkene. Dette ga resultater ganske fort. Vi fikk noen større eksemplarer, dvs nærmere 9-10 kg.
Etter noen runder ble vi sittende litt etter vakene hadde gitt seg. Trond forsøkte litt dypere. På 40 meters dyp fikk han på noe som dro ut noe voldsomt før den omsider stoppet. Her måtte det jobbes, det var noe veldig tungt i enden. Trond klarte å dra inn noen meter, men den svarte med nytt utras. Samme skjedde gang på gang. Hvert inndrag ble kontant svart med nye utras. Det viste hvilke krefter som bor i seien og hvor gode svømmere de er. Etter flere utras, lang tid og hard jobbing fikk han omsider fisken opp i vannlinja.
Så kom det «kritiske» øyeblikket, berge fisken opp i båten når den ligger i vannflata. Hvem har ikke vært på fisketurer hvor man mister fisken i denne fasen? Men Trond holdt stanga høyt og hadde justert bremsen kontinuerlig slik at seien ikke klarte å slå seg løs. Han fikk kleppet seien selv.
Like etterpå fikk han en til nesten like stor.
Etter at Trond dro opp 2 svære beist, håpet Egil også på å råke borti en.
Han prøvde på 40 meters dyp der de andre hadde tatt. Det så håpløst ut, selv om det noen ganger hadde nappet borti.
Kunne vært hva som helst, en småtorsk, f.eks.
Men plutselig tar det hardt og brutalt og drar ut i voldsom fart. I et eneste langt drag drar beistet
fra 40 til 120 meters dyp. Skal den tømme snella? Egil prøver å holde litt igjen, men den drar videre.
Endelig stopper den. Drar inn litt og sveiver, men kjenner at det er noe veldig tungt på kroken.
Det blir en lang og tung kamp for å få beistet opp til båten, men da drar den ut på nytt.
Ikke enkelt å få kroket et slikt beist heller. Til slutt får vi det til og Egils livs største sei kommer opp i båten.
Vi har ingen vekt i båten. Men de to største beistene er hele 120 cm lang. Den tredje noe kortere. Dette må man kunne si seg fornøyd med. Det begynte også å bli en del kilo fisk i båten. Vi tar ikke opp mer enn vi kan håndtere etterpå, så det var på tide å gi seg. Vi kom også så sent til land at vi ikke kunne finne vekt andre steder heller. (Tennevoll er ikke akkurat kjent for sine nattåpne butikker….)
Det ble et nytt forsøk noen dager senere, men det får bli en annen historie…